(NB: Dette kan være en forkortet versjon av teksten uten tilleggsinnhold som faktabokser, bilder, videoer og mer. Vennligst besøk nettsiden for å lese komplett innhold.)
I midten av april reiste mor og sønn til nordfylket for å delta på Haugesund Open. Tatjana hadde ikke spilt kamper siden 2012, og Artjom hadde aldri deltatt i en turnering før.
- Jeg måtte virkelig kjempe, men jeg vant dameklassen. Og Artjom tok medalje i nybegynnerklassen. Ja, jeg er fornøyd, smiler hun beskjedent.
Reiste verden rundt
Tatjana begynte med både bordtennis og dans da hun var åtte år. I hjemlandet Estland får idretten tidlig et alvorlig preg, og etter noen år måtte hun velge. Valget falt på bordtennis.
- De to første årene spiller man for å ha det gøy. Men når man deltar på sin første turnering, da går det over til å være mer alvor. Det var kjempegøy å spille! mimrer hun og smiler.
Tatjana gjorde det bra og havnet på det estiske landslaget. Det ble mye reising og mange turneringer over hele verden.
- Vi var mye hjemmefra, men det var også fint. Vi lærte å bli selvstendige og ta ansvar. Jeg hadde toppkarakterer på skolen samtidig som jeg spilte på landslaget.
Graviditet og jobb tok over
Hun flyttet til Sverige, hvor hun spilte på elitelaget i noen år, før turen gikk videre til Stavanger.
- Da spilte jeg på Stavangers herrelag i første divisjon, og vi klarte å kvalifisere oss til eliteserien. Men da flyttet jeg til Sokndal, og her er det ikke bordtennislag, ler hun.
For det var jobb, graviditet, hus og unger som tok over livet til bordtennismesteren. Men idretten hadde vært en stor del av livet hennes i mange år, og savnet kom snikende.
- Jeg tok kontakt med Sokndal kommune da jeg flyttet hit, for å høre om det var mulig å få til et bordtennismiljø her. De kunne ikke hjelpe meg, og ba meg heller spørre folk direkte om de var interessert. Men det er vanskelig å få til noe når man er alene om det, særlig når det heller ikke fins noe egnet sted å trene, sier Tatjana.
Trener med robot
Dermed gikk turen over kommunegrensa til Egersund Racketklubb.
- Jeg trener rundt ti spillere i alderen åtte til sytten år. Vi bruker robot når vi trener. På den måten kan jeg finjustere teknikken deres. Jeg bruker selv å spille mot roboten siden jeg ikke har noen å spille mot på mitt nivå, forteller hun.
For på tross av at hun ikke har trent eller spilt kamper på flere år, er nivået hennes høyt.
- Norge har aldri hatt så veldig høyt nivå i bordtennis. Jeg vet ikke hvorfor. Går vi derimot til Tyskland, Kina og de andre asiatiske landene, så er det et veldig høyt nivå. Det kan ha sammenheng med at ungene i de skandinaviske landene som oftest spiller for å ha det gøy, ikke for å trene hardt for å nå langt, slik de gjør i andre deler av verden, gjetter hun.
Vil bli like god som mamma
Sønnen Artjom (11) er også med og trener en dag i uka. Han er selvlært i idretten etter å ha spilt bordtennis annenhver fredagkveld på bedehuset.
- Jeg ble skikkelig overrasket over hvor flink han var etter bare å ha lært seg det selv. Jeg hadde lovet meg selv at jeg ikke skulle trene mine egne barn, men nå gjør jeg det. Og jeg er nok ekstra streng mot ham, ler hun, og legger til:
- For jeg vet hvor mye han tåler. Og dersom han vil bli god, så må han kunne ta imot rettledning.
Artjom selv trives veldig godt på treningene, og turneringen i Haugesund ga mersmak.
- Det var gøy! Jeg har en drøm om å bli like god som mamma og kunne reise rundt i verden for å delta på turneringer. Da blir man kjent med mange folk, smiler han.